Bogen er Gustavsens partindlæg i de meget bitre stridigheder i Sosialistisk Folkeparti, Sosialistisk Valgforbund. Bogen dækker tidsperioden 1967 - 1979 - med tilbageblik, således at dele af bogen også er NKPs historie (dækkende 50erne). Stridighederne ligner de tilsvarende i dansk SF og handler mest om personers ego - men også lidt om strategi. Der er jo desværre mange, for hvem det er vigtigere at have en post, end at de er den, der er bedst egnet til at passe den. (Den bemærkning må de, der føler sig ramt, gerne tage helt personligt, jeg tænker faktisk på konkrete personer i dansk SF). Gustavsen blev valgt til Stortinget i 1961 for SF. Han og det meste af norsk SF kom fra Arbeiderpartiet, hvor dansk SF havde sin rod i det kommunistiske parti med dets tidligere mangeårige formand Aksel Larsen.
De principielle stridigheder omfatter alt det sædvanlige, samarbejdet med socialdemokraterne, rotationsprincippet (som Gustavsen er tilhænger af, samtidig som han konstaterer, at det kostede partiet mange stemmer, da han holdt op), holdningen til kommunistblokken og dens fredsinitiativer.
Det hele fremkalder personlige minder fra det dansk SF landsmøde, der endte med, at vi udvandrede og dannede Venstresocialisterne, p. 40.
Jeg undrer mig stadig over intolerancen. Hvorfor kan vi ikke lave en folkefront i samme folketingsparti. Det undrer mig stadigt, at de antiautoritære kræfter (i Norge, jvf. Gustavsen, SUF) kan lade sig styre som en samlet flok, som det skete på det omtalte landsmøde. Og hvem er det, der styrer ?
Undervejs får Gustavsen også sagt en hel del væsentligt, bl.a.:
"Klarere enn før så vi NATO som imperialismens viktigste våpen i undertrykkinga av de fattige land i Asia, Afrika og Latin-Amerika og den viktige rolle Norge spilte som militærbase for imperialismen", p.41, og det var inden NATO blev brugt mod Jugoslavija og Afghanistan !
«Det gamle bildet av kapitalisten er foreldet. Det er folk som er forbausende lik andre mennesker med stort ansvar og ofte stressende jobber. De tror på systemet og arbeider for det. Det (systemet) er bare ikke rasjonelt og heller ikke i samsvar med de krav som stilles til folkestyret i det 20. århundre. Men kommer vi til makten, vil vi kunne ha bruk for Rolf Østby[Hydro], Rein Henriksen [Borregaard] og Sjur Lindebrække [Bergens Privatbank]. De må bare akseptere vedtakene i de folkevalgte organer og får én stemme mot i dag en million.» citerer han sig selv, p. 48. Når vi ser de mange apparatsjiks, der blev kapitalister under Jeltsin, kan man ikke være i tvivl om det. Og det afgørende er netop, hvem bestemmer.
Gustavsens omtale af Jens Bjørneboe (En kjempende forfatter med en innsikt i menneskehetens tragedier som gjør mange borgerlige og sosialistiske historieramsere til nulliteter), Agnar Mykle og Sigurd Evensmo (p. 80 - 81) er nuancerede og illustrerende for kampen mod "klasse- og kjerkestatens rettsuvesen", p. 81 og gav mig fornyet lyst til at læse mere af dem.
På p. 95 har han et citat af statsminister Per Borten (senterpartiet), som jeg også kan tilslutte mig: "- Det er snakket om troverdighet i denne sak - troverdighet overfor utlandet. Jeg vil føye til at det er et annet moment vi også skal ha i tankene når vi behandler denne saken - det er troverdighet og troskap overfor vårt eget folk, sa Borten.". Det handler om EF/EU. Hvor Borten personligt og de norske småbønder, generelt, var den forskel, der holdt Norge udenfor.
"Hemmelighetskremmeriet/hykleriet i Norge kjenner ingen grenser. Borten opplevde som statsminister å få tilsendt avisutklipp stemplet «Fortrolig»!" p. 99. Og det er ikke bare i Norge de herskende helst vil regere i hemmelighed.
En sjov ilustration af klassekampens vilkår kommer frem i Gustavsens beskrivelse af EF-afstemningskampagnen i 1972: "Mens Folkebevegelsen spredte sitt materiel i millionopplag gang på gang ved hjelp av frivillige, ubetalte ildsjeler, måtte «Ja til EF» ty til firmaet «Manpower». Det hendte deres mannskap og kvinnskap sa rett ut: «Unnskyld meg, men jeg har betalt for dette, jeg.» p. 105 - 106.
"[Professor Ragnar] Frisch, Orientering og SF ble senere angrepet for spådommene om den økonomiske utvikling i kjølvannet av EF og EFTA. Hvor var det blitt av «istida», hvor var arbeidsløsheten? Nei, arbeidsløsheten kom ikke, ikke før i sytti-åra. Men istida kom. EF/EFTAs økonomiske system, i prinsippet det samme, preget Norge mer og mer i en kapitalisme med sosialdemokratisk sikkerhetsbelte. Folk i utkant-Norge mistet jobben - eksistensgrunnlaget - på hjemstedet og ble tvunget til å flytte til Osloområdet og andre kapitalsentra for å få arbeid. I byråkratenes utredninger het det at «kapitalen er mindre mobil enn arbeidskraften». Vi sa at dette var kynisk og umenneskelig: Man mener det er lettere å flytte mennesker enn kapital. Følgelig tvinger man menneskene til å flytte, en dårlig skjult deportering," p. 111. Sammenholder man det med "kapitalens frie bevægelighed", IKEAs varer, der fremstilles bl.a. i Indien o.s.v. så bliver det virkelig klart, at det hele bare drejer sig om at tryne lønningerne. Helt grotesk bliver det, når man med i billedet tager, kontrollen med persontrafikken ved EUs grænser, og de to modstridende hensyn, der her gør sig gældende, at åbne for billig arbejdskraft men samtidig holde alle uønskede ude. Det er mærkeligt, at pressen bliver ved med bare at plapre de selvmodsigende argumenter.
Gustavsen afslører en behageligt åben demokratisk holdning i beskrivelsen af Borten (senterpartiet) og Anders Lange (hans eget parti, der nærmest kan sammenlignes med Glistrups fremskridtsparti). Den samme åbenhed kommer til udtryk omkring Kåre Øistein Hansen, en SFer, der som 17-årig under krigen havde gjort et eller andet i forhold til tyskerne, som kom op i en politisk strid 30-år efter. "Jeg er glad vi gjorde som vi gjorde. Stortingsgruppa og SV-ledelsen sluttet solidarisk opp om Kåre Øistein Hansen ut fra det prinsipp som skal gjelde i et rettssamfunn om borgeres rettigheter når straff er sonet. Vi valgte å bedømme ham ut fra hva han hadde vært de siste tretti år og hva han nå var: en dyktig og pliktoppfyllende kamerat", p. 172. Og: "Mine holdninger i disse sakene vil jeg prøve å illustrere slik: Det er god marxisme at mennesket er et produkt av sine omgivelser.Og det er menneskevennlighet i forhold til den kristelige tesen om at mennesket er født ondt. Er vi født onde, så er iallfall ondskapen nokså likt fordelt fra begynnelsen" p. 173.
I den forbindelse kommer det frem, at det norske retsopgør ikke adskiller sig så meget fra det danske, som forholdene under krigen gjorde, (Se Jensen): "Etter hvert forsto jeg bedre. Særlig da hvitsnipp-nazistene, brakkebaronene og profitørene begynte å få silke-behandling etter at de med juristeri hadde klart å forsinke rettssakene så lenge at det heteste hatet hadde lagt seg," p. 173.
Gustavsens historier fra sin tid i Norges FNdelegation er gode og beskrivelsen af besøget i en sort kirke i Harlem er ganske enkelt ubetaleligt, (p. 251 - 252).
"Alt før dette hadde det amerikanske tidsskriftet Ramparts brakt den første av flere artikler om hvordan en rekke internasjonale student- og ungdomsbevegelser hadde fått pengestøtte fra CIA gjennom dekkorganisasjonen Foundation for Youth and Student Affairs (FYSA). FYSA spesialiserte seg på sosialdemokralisk og liberal ungdom som kunne ha tendenser til sympati med Sovjet. Dette skjedde blant annet under den perioden Per Aasen fra AUF var generalsekretær i IUSY. - Ingenting tyder på at CIA støtter IUSY, sa Ola [Teigen] på landsmøtet i 1967. Senere fikk han vite fakta og prøvde å overbevise IUSY om at forholdet måtte opphøre. IUSYs generalsekretær, Jan Hækkerup. nevø av den kjente danske politikeren Per Hækkerup, skulle dra til New York og avvikle forholdet til FYSA Hækkerup dro til New York, men istedenfor å avvikle pengestøtten, avtalte han å fortsette den," p. 270.
"Utviklingen av Polaris-ubåtene med atomvåpen av tyngste kaliber skapte et amerikansk behov for navigasjons- og sambandsanlegg mange steder i verden, ikke minst i nordområdene. Navigasjonssystemet Loran C var utviklet for å betjene Polarisubåter. Derfor ba USA Norge i 1958 om å få bygge en Loran C-Stasjon i Bø i Vesterålen. ...Ansvarlige embetsmenn og politikere skjønte umiddelbart i 1958 at dette var delikat, ja, politisk brannfarlig. Det ville bli bråk både i opinionen og pressen. Derfor la de opp til en behandling av saka i strid med Grunnloven og bak Stortingets rygg," p. 287.
"Det var Einar Gerhardsen som var regjeringssjef da Regeringen manipulerte det norske storting og folket. Selvsagt måtte han forstå at opprettelsen av Loran C-stasjoner var å bryte realiteten i base- og atompolitikken. Selvsagt var han klar over at folkeopinionen. og ikke minst mange av Arbeiderpartiets egne stortingsrepresentanter, ville ha reagert voldsomt om sannheten hadde vært lagt fram. Like selvsagt må han ha vært fullt innforstått med at Stortinget bevisst ble ført bak lyset," p. 293.
Der er mangt og meget at blive klogere af i den bog. Ikke mindst om praktisk politisk arbejde og som citaterne illustrerer, om især ledende socialdemokraters manglende respekt for demokratiet.
Innhold
Del I. Styrkeprøven 11
1. Sosialistisk Flokeparti 13
2. Landsmøtet 33
3. Ved veiskillet 41
Del II. Fra nederlag til seire 57
4. Farvel og på gjensyn 59
5. Da tente j e g sigaren, Einar
6. Ei sækt -f ei sækt... 120
7. «Hvor mange divisjoner har du. Kalheim?» 130
Del III. Fra seire til nederlag 163
8. «Vi velger oss april» 165
9. Fredag den trettende - Å! SV! 186
10. «Forbrødringssvindel» 213
11. I mellomtid 240
12. Delinkventene 264
13. I ettertid 296
Del IV. Paciência 319
14. Sørover 321
15. Hjemover 349
16. Doktern han skjønne det... 361
17. Markens grøde 375
Orla Jordal, 2007
Må gerne gengives - helt eller delvist -med kildeangivelse. Dog må teksten ikke ændres og der skal være en aktiv link til det oprindelige dokument. Dette web site er absolut non profit og anvendes materialet i anden sammenhæng end non profit, fair use, så forudsætter det skriftlig tilladelse fra Jordal Samfundskritisk.
This document may contain copyrighted material whose use has not been specifically authorized by the copyright owner. I am making this article available in my efforts to advance the general understanding. I believe that this constitutes a 'fair use' of the copyrighted material. If you wish to use this copyrighted material for purposes of your own that go beyond 'fair use,' you must obtain permission from the copyright owner.
Rettelser og andre forslag til forbedringer modtages meget gerne - også meddelelse om døde links - på e-mail: orla@jordals.dk
Dokumentet er sidst redigeret: