J.W. Cappelens Forlag a.s, 2002, ISBN 82-02-20208-6
En fantastisk roman om en ret almindelig familie gennem 60 år og
4 generationer, centreret om et par halvbrødre med et næsten tvillinge-forhold.
Formidabel, fantastisk, et sprogligt festfyrværkeri. På engang helt menneskelig,
helt almindelige mennesker og samtidig ganske uvirkelig. I hovedsagen set gennem
lillebrors briller.
Jeg var helt begejstret til side 523, hvor der begynder et filmmanuskript. Det blev jeg jeg træt af, selvom det slutter side 543. Og bogen genvandt ikke sin kraft.
Indtil da stod der i mine noter: Jeg kan ikke mindes at have læst noget lignende. Den skal du læse.
Jeg anser den er stadig for værd at læse.
Beskrivelsen af den ældste brors fødsel - og samfundets reaktion på voldtægtsbarnet - er ganske enkelt rædselsfuldt, pinligt, meget virkelighedstro. Heldigvis har Vera både mor og mormor !
Veras møde med præsten er højkomisk - og altfor præcist. Carl Peter kunne ikke have gjort det værre. Ikke alle præster er sådan - heller ikke i denne bog - og præstens ord fra side 118 kunne være bogens motto.
Arnolds afskedsbrev til moderen og farens raseri er fåordigt men malerisk beskrevet. Og giver et godt indtryk af, det som er bogens særpræg.
Vi er tre kvinner på til sammen 131 år i vårt hus og vi skal ta godt vare på Veras gutt! Er det forstått! Hun går rundt sengen, griper skjemaet på nattbordet og river det i stykker til det ikke er flere bokstaver igjen å lese.
- Kan nu barnet få møte sin mor? 103
Han stanser bak henne. - La meg spørre deg om noe, Vera. Har du
gjort noe du angrer på? Hun rister på hodet. - Du har ikke på noen måte hatt
samkvem med fiendens menn? Vera holder pusten. Så reiser hun seg også. - Jo, jeg
har gjort noe jeg angrer pa, hvisker hun. Presten venter.
Han venter på resten, på hennes bekjennelse, og han venter med et smil. - Jeg
angrer at jeg kom hit, sier Vera og går mot døren. Presten følger etter henne,
blek og rasende. - Jeg hører at ungen allerede har fått seg et navn, sier han.
104
Ti år fylte han i sommer! Doktor Paulsen smiler så vidt og lar blikket vandre langs Arnolds butte legeme. - Ja, da er gutten deres liten av vekst. Men til gjengjeld er han rikelig utrustet ellers. Doktoren snur seg mot Evert, som nikker og Aurora brer pleddet forsiktig over Arnold mens hun rødmende ser ingen steder. 114
- Ja, ikke minst den også! roper presten og Arnold rygger bakover, men det hjelper ikke, for presten kommer etter. - Og hva er så sannheten? spør ban. Arnold tenker seg om. Han aner ikke. Han blir svar skyldig. - Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, sier Arnold i stedet. Det rykker i prestens blikk og han smiler. Han trekker pusten. drar handen over øynene og smiler, og prestens smil er akkurat som en hue mellom latteren og gråten. - Nei, sier han. Det er det vi stakkars, herlige mennesker ikke vet. Om vi skal gråte eller le. 117-8
Og nå er det på tide å vende tilbake til menneskene, sier presten. Der vi hører hjemme. 118
I flere uker har han skrevet på dette brevet, forsøkt å finne de rette ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det ble et kort brev, for Arnold Nilsen er ikke skriftlig av natur. Dette er hva moren kunne lese, når hun tidlig neste morgen står opp og undrer seg et øyeblikk over den store stillheten i det lille huset. Så ser hun arket på kjøkkenbordet. Min kjære mor. Jeg har reist min vei. Jeg kommer tilbake når tiden er inne, eller aldri. Båten finner dere på andre siden. Hils også til min far. Kjærlig hilsen Arnold. 124
Og ennå går det rykter om denne seilasen, over de strieste og farligste strømmene, et karstykke var det, et mirakel, Arnold måtte hatt den allmektige i årebladene den natten, og dette mildnet kanskje farens raseri og sorg, hans halve sønn hadde tatt havet som en mann og slik blitt til et helt rykte. 125
- Skal jeg lage aftens til deg? spurte mor, og da visste jeg at hun var i ordentlig godt humør. - Nei takk, sa jeg. Men har vi en bok som heter Sult.? Mors smil ble forundret og hun snudde seg mot Boletta, som allerede hadde stått opp fra divanen og kom mot oss i sakte fart. - Den romanen har vi dessverre brent, sa hun. - Brent? - Forfatteren var en pøbel under krigen, Barnum. Hans bøker kledde ikke lenger bokhyllen. Derfor brente vi hans samlede verker rett her i kaminen- Boletta måtte støtte seg til skulderen min. Vi var snart nesten like små. Hun sukket dypt.
- Men nu angrer jeg, sa hun. For selv pøbler kan skrive godt.
Dette tenkte jeg på da jeg la meg, og det gjorde meg enda nda sikrere i min sak. Selv pøbler kan skrive godt. Da kunne vel jeg også klare det, jeg, Barnum, på høyde med min penn. Jeg stod opp igjen, satte meg ved bordet, tente lampen, fant fram blyanten Og en kladdebok og skrev: En gutt går nedover en gate. Han er større enn husene. Han er høyere enn trafikklysene. Han stanser på et hjørne. Han er alene. Lenger kom jeg ikke, for jeg adde glemt at Fred lå i sengen. - Hva heter det du skriver? spurte han. - Den Lille Byen, sa jeg. - Det er en fin tittel, Barnum. Jeg ble så glad. Jeg slukket lampen. - Skal du ikke skrive mer? - Jeg venter til i morgen. - Hvorfor det? - Jeg vet ikke hvordan det fortsetter. - Det er det bare du som kan vite, sa Fred. Jeg la meg under dynen. Det var lenge siden vi hadde snakket slik sammen. Denne samtalen skulle jeg spare på. Jeg lukket øynene. Jeg ville smile meg sakte i søvn. Så hørte jeg at Fred kom og satte seg på sengekanten min. Nå kunne han ødelegge alt. Men han gjorde det ikke. Det han sa gjorde denne samtalen enda større og jeg visste at jeg aldri skulle glemme disse ordene. Likevel ble jeg redd. - Jeg har også tenkt sa han. lavt. - Tenkt hva da? Han var stille lenge. - At jeg skal finne brevet som avdøde Arnold Nilsen solgte. Han sa det slik, avdøde Arnold Nilsen. Jeg åpnet øynene. Fred bøyde seg over meg, helt nær ansiktet mitt. - Ikke si det til noen, Barnum.
- Nei, sa jeg. - Ikke til noen. Jeg holdt hendene opp, slik at han kunne se fingrene mine. Han lo kort, reiste seg og ble stående og se ned på kladdeboken som så vidt var synlig i det gule lyset fra gatelykten som skinte inn mellom gardinene i en tynn, skjelvende stripe. Og han begynte å lese høyt, han leste langsomt og tydelig. En gutt går nedover en gate. Han er større enn husene. Han er høyere enn trafikklysene. Han stanser på et hjørne. Han er alene. Fred leste det første jeg hadde skrevet, uten å ta feil en eneste gang, ikke en stavelse bommet han på. Jeg turte ikke si noe. Jeg kunne begynne å gråte nå. Det måtte ikke skje. Det måtte for all del ikke skje. Fred lukket kladdeboken min og la seg. Vi lå i mørket med en krittstrek på gulvet mellom oss.
- Han er alene, hvisket han. 467-8
Og noen måtte ha fotografert oss der, uten at vi la merke til det, for flere år senere kom jeg over et bilde i Hvem Hva Hvor, og langsomt dro jeg kjensel på de tre uskarpe personene som satt krumbøyde og gravde i løvet, det var jo oss, Peder, Vivian og jeg, og vi så ganske sløve ut, som om vi hadde noe forbudt på gang og ikke bare twistbiter i høstløvet. Og under bildet var det skrevet: De første ungdommene som søkte til rusmiljøet i Slottsparken, i protest mot det de kalte dødsdansen rundt plastguden og gullkalven. Og jeg forstod da, én gang for alle, beskjemmet, og kanskje lattermild. men også med en viss sorg at det er øyet som ser som bestemmer hva det vil se, øyet vrir på verden, og alt du ser og skal se har tilbakevirkende kraft. 471-2
Boletta sank sammen igjen. Og frøken Stang, Bestyrerinnen, releenes jomfru,
hadde for lengst gått av med pensjon og satt hjemme i sin mørke, to roms
leilighet på Uranienborg, med en fuktig klut over pannen for å dempe den
stikkende hodepinen, og hun så de sorte telefonene i bakalitt bli byttet ut med
grå og hvite apparater, lave og diskrete, som i en kort periode. på syttitallet,
skulle erstattes av upraktiske og latterlige installasjoner, i skrikende farger,
rødt, gult, oransje, farger som ikke har noe med telefoner å gjøre, og som stod
på sin egen tallskive Og derfor av såkalt vittige tunger, ble kalt homofonen,
fordi du slo nummeret bak, og siden ble selve Telegrafen nedlagt, den store
samtalen eksploderte, på nittitallet, ble privatisert, spredd for alle vinder,
de trådløse ordene var umulig å slippe unna, de mest intime betroelser ble ropt
ut ved restaurantbordene, hemmeligheter ble avslørt i køer og på holdeplasser,
man var tvunget til å høre andres krangler, formaninger, hjertesukk, ja,
samfunnet ble et stort soveværelse hvor alle snakket med alle, men mest seg selv
og ingen hadde noe å si. 500
Orla Jordal, 2007
Må gerne gengives - helt eller delvist -med kildeangivelse. Dog må teksten ikke ændres og der skal være en aktiv link til det oprindelige dokument. Dette web site er absolut non profit og anvendes materialet i anden sammenhæng end non profit, fair use, så forudsætter det skriftlig tilladelse fra Jordal Samfundskritisk.
This document may contain copyrighted material whose use has not been specifically authorized by the copyright owner. I am making this article available in my efforts to advance the general understanding. I believe that this constitutes a 'fair use' of the copyrighted material. If you wish to use this copyrighted material for purposes of your own that go beyond 'fair use,' you must obtain permission from the copyright owner.
Rettelser og andre forslag til forbedringer modtages meget gerne - også meddelelse om døde links - på e-mail: orla@jordals.dk
Dokumentet er sidst redigeret: