Der er dog små
indslag af
fornuft også nordmændenes hævn over
norgesvittigheder er god.
Pers forhold til landssviker-faderen
er også et positivt indslag.
Tøv! Det er nå vi begynner! Aldri løfte blikket, jeg? Jeg som hele dagen trasker i skogen og kikker opp mot himmelen! Ikke etter tegn i Skytten og Jomfruen og budskapet fra oven riktignok, ikke etter den kosmiske forklaring - men etter biller! Det er da noe. En bille er ikke mindre enn sola i evigheten, tenk på det du! 34
... så bar det ivei med drosje og vitsing med sjåføren som kom med det vanlige danskesnakket om norske fjellaper, men da vi kjørte utover Vesterbrogade som stiger to centimeter på kilometern fikk trubaduren inn en blink — unnskyld, er dette veien til Himmelbjerget, sa han med sin uskyldigste stemme — du skulle sett trynet på dansken, den tok han ikke! Men ble sur og mutt og sa ikke noe resten av veien. 54
Per Olsen gikk forbi Johanne og Kari i kjøkkenvinduet. Han merket hvordan de registrerte ham og sørget for at de ikke merket hvordan han registrerte dem. 61
Det var ikke bare Johanne, Kari, Pelle og Per Olsen som var ensomme i Stasjonsbyen, det var nok fler. Kanskje alle sammen. Men de fleste var flinke til å skjule det. 73
— Jeg er så gammel nå, hukommelsen svikter. Men jeg husker ihvertfall at da krigen brøt ut var jeg ikke så opptatt av ideologier, men hvordan vi skulle forholde oss til okkupantene. Jeg fant ut at det beste var å jenke seg med fienden, det motsatte ville være den visse død. Det er det som kan diskuteres. Dessuten passet det meg at Russland og Tyskland litt seinere gikk inn i en vennskapspakt.
- Kan tenke meg det. Men —
— Jeg tror det er umulig for yngre i dag å sette seg inn i vordan vi tenkte den gangen. Selv for oss som ble dømt er det vanskelig. Bildet var et helt annet.
— Hva skal vi gjøre i dag?
- Det sikreste er å holde seg til majoriteten.
— Slåss mot russere på ny mener du?
- Denne gang vil du slippe å bli dømt som landssviker i ivert fall.
- Det blir ingen anledning til «etterpå» og dommer denne gangen.
- Det der er jeg gudskjelov for gammel til å behøve å tenke på.
— Det hele er absurd!
— Ja. Ventet du deg noe annet av livet?
Pause. Han skrudde TV-apparatet høyere. 78
Per Jeg Olsen gjør en vri, han — jeg mener jeg drar til hovedstaden. 82
— Men hvis situasjonen var blitt verre? Hvis du var — kommet i den situasjon at du måtte skyte eller bli skutt av en landsmann? — Merkelig nok visste jeg ikke om hjemmefronten. Men da vi ble innkalt i februar 1945 og gjennom medlemskapet var bundet til å stå på tyskernes side, ble vi enige om å kaste våpnene hvis det kom til en krisesituasjon.
— Det er noe som ikke stemmer.
- Det er det alltid.
- Du har aldri angret:
- Det er ikke så lett å angre når alle vil ha deg til det.
— Nei. Men det skal vel ikke være en grunn for ikke å jøre det? 106
— Javel. Da bør vi ta klar avstand fra disse regimene, mlen det er det mange som ikke gjør, mange som ikke kan kalles fascister.
— Du mener altså at vi alle er potensielle fascister?
— Ja. Potensielt. Men alle blir det ikke i handling, det spørs hva du velger og hva du gjør.
— Jeg tar klart avstand fra regimene i El Salvador og Chile, men vet ikke hva vi skal gjøre med de som sympatiserer med dem. Vi er selv i allianse med den største sympatisøren. Hva skal vi gjøre med ham og hva gjør det oss selv til?
— Forsiktig nå, før du sier for mye!
Denne gang skal vi ha vår holdning klar på forhånd, å vi etterpå slipper å oppleve at seirere dømmer tapere. 108
Kari følte seg helt ør i hodet av alle disse tankene, ja hun følte seg nærmest omvendt! Også hun som aldri hadde tålt omvendte mennesker! Så sjølgode og hysteriske som de var. Holdt hun sjøl på å bli hysterisk? Nei. I bunn og grunn følte hun seg ganske rolig. Hun hadde aldri vært særlig opptatt av filosofiske løsninger på livets gate, de gikk jo stort sett opp i opp. Dette var jo så enkelt!
Du skulle bare slutte å ruste opp. Ta sjansen på at motstanderen ikke ville angripe hvis du sjøl la ned våpnene. Sånn det var i dag var det ingen annen løsning, at ikke alle kunne begripe det! Redningen lå i tillit. Tillit til at fienden også hadde rett til å føle seg i forsvar. Begge hadde rett, altså var den eneste løsning å legge ned våpnene — det var jo simpelthen logisk! 166-7
Orla Jordal, 2007
Må gerne gengives - helt eller delvist -med kildeangivelse. Dog må teksten ikke ændres og der skal være en aktiv link til det oprindelige dokument. Dette web site er absolut non profit og anvendes materialet i anden sammenhæng end non profit, fair use, så forudsætter det skriftlig tilladelse fra Jordal Samfundskritisk.
This document may contain copyrighted material whose use has not been specifically authorized by the copyright owner. I am making this article available in my efforts to advance the general understanding. I believe that this constitutes a 'fair use' of the copyrighted material. If you wish to use this copyrighted material for purposes of your own that go beyond 'fair use,' you must obtain permission from the copyright owner.
Rettelser og andre forslag til forbedringer modtages meget gerne - også meddelelse om døde links - på e-mail: orla@jordals.dk
Dokumentet er sidst redigeret: